Votten

En snøhvit vinterdag gikk en gammel mann tur i skogen med den lille hvite hunden sin. Snøen knirket, knirk, knirk under støvlene hans. Han hadde et par varme røde votter som barnebarnet hans hadde strikket. Men den ene votten datt ut av lommen, og det merket han ikke. Plopp! Der lå den, rød og lun, på den myke hvite snøen, mens den gamle mannen gikk videre.

Så kom en liten mus tippende over snøen. «Å, hva er dette?» pep hun. «Et lite rødt hus!» Hun krøp inn. Det var mykt og varmt. «Her skal jeg bo,» sa hun. Så kom en frosk, hoppende og skjelvende. «Bank, bank! Hvem bor i dette lille huset?» «Jeg er Gnagemusa. Og hvem er du?» «Jeg er Hoppefrosken. Slipp meg inn, vær så snill!» «Kom inn!» Og nå var de to.

Så kom en hare sprettende mellom trærne. «Bank, bank! Hvem bor i dette lille huset?» «Gnagemusa og Hoppefrosken. Og hvem er du?» «Jeg er Sprettharen. Slipp meg inn, vær så snill!» «Kom inn!» Votten strakk seg litt, og nå var de tre. Så kom en rev med en lodden hale. «Bank, bank! Hvem bor her?» «Musa, Frosken og Haren. Hvem er du?» «Jeg er Revesøster. Slipp meg inn!» «Kom inn!» Og nå var de fire.

Så kom en ulv med kald, rød nese. «Bank, bank! Hvem bor i dette lille huset?» «Musa, Frosken, Haren og Reven. Og hvem er du?» «Jeg er Gråulven. Slipp meg inn, vær så snill!» «Ja, ja, da. Kom inn.» Skvis! Nå var de fem. Så kom et villsvin, gryntende. «Nøff! Slipp meg inn også!» «Men det er ikke plass!» «Jeg presser meg inn!» Skvupp! Og nå var de seks, tett i tett og lune.

Så kom en stor brun bjørn, dunk, dunk, gjennom snøen. «Bank, bank! Hvem bor i dette lille huset?» «Gnagemusa, Hoppefrosken, Sprettharen, Revesøster, Gråulven og Gryntesvinet. Og hvem er du?» «Jeg er Storbjørn,» sa bjørnen. «Slipp meg inn, vær så snill. Jeg fryser.» «Men det er ikke plass!» sa de. «Å, vær så snill,» sa bjørnen. «Vel ... ja, da.» Og med en stor skviiiis klatret bjørnen inn han også.

Nå var det sju dyr i votten. Det var veldig varmt og veldig trangt. Votten strakk seg, og strakk seg, og strakk seg. Maskene knirket, knirk, knirk. Musa ble klemt helt opp i tommelen. «Er det ikke lunt?» sa bjørnen fornøyd. «Veldig lunt,» pep musa. «Litt FOR lunt!» Og akkurat da hørte de en lyd langt unna: «Voff! Voff! Voff!»

Den gamle mannen hadde oppdaget at votten var borte. «Å nei, barnebarnet mitt strikket den,» sa han. «Kom, lille hund, nå går vi tilbake og leter.» Så gikk de tilbake gjennom skogen, knirk, knirk. Den lille hunden løp i forveien og snuste i snøen. Og da han fikk øye på den store, runde, røde votten som vrikket og vaklet, bjeffet han så høyt han kunne: «Voff! Voff! VOFF!»

Dyrene ble så overrasket! Ut tumlet de, det ene etter det andre: bjørnen, villsvinet, ulven, reven, haren, frosken og til slutt den lille musa. Og så løp de av gårde, tilbake til sine egne varme hjem i skogen. Den gamle mannen tok opp votten sin. Den var litt utstrukket og litt varm. «Så rart,» sa han, og han smilte. Han tok den på seg og gikk hjem til det varme huset sitt, der barnebarnet ventet med varm te. God natt.