Løven og musa

På den store, gylne savannen, under et høyt akasietre, lå en løve og sov. Han var den største og sterkeste løven av alle, og snorkingen hans var som tordenbrak. Rrrr... rrrr... Så kom en liten mus trippende forbi. Hun lette etter frø. Hun hadde det så travelt at hun ikke så seg for. Tripp, trapp, opp og over den store labben til løven løp hun, og rett over nesen hans!

Løven våknet med et høyt nys. «Atsjooo!» Med én rask labb tok han tak i halen til den lille musa. «Hvem våger å vekke kongen på savannen?» brølte han. Den lille musa skalv. «Å, vær så snill, store Løve, unnskyld! Jeg ville ikke vekke deg. La meg gå, vær så snill. Hvis du gjør det, kan jeg kanskje hjelpe deg en dag.»

Løven lo så hardt at bladene ristet i treet. «Ho ho ho! Du? Hjelpe meg? En bitteliten mus som skal hjelpe en diger løve? Det er det morsomste jeg har hørt hele året!» Men løven var ikke sulten, musa var så liten, og hun hadde sagt unnskyld på en så pen måte. «Av gårde med deg, lille venn,» humret han, og åpnet labben. «Takk, takk!» pep musa. «Jeg skal aldri glemme det!» Og så løp hun av gårde, inn i gresset.

Noen dager senere gikk løven gjennom det høye gresset og lette etter et kjølig sted å hvile. Han så ikke det store taunettet som jegerne hadde gjemt på stien. Svisj! Nettet falt ned over ham. Løven dro. Han dyttet. Han rullet. Men jo mer han sleit, desto strammere satt tauene. «Hjelp!» brølte han. Det veldige brølet rullet utover hele savannen, helt bort til elva.

Langt borte hørte den lille musa brølet. Hun kjente den stemmen! «Det er vennen min, løven,» sa hun. «Han er i trøbbel!» De andre dyrene løp bort fra den store lyden. Men den lille musa løp mot den, så fort de bittesmå bena hennes kunne bære henne. Gjennom gresset, over steinene, under buskene, tripp, trapp, tripp, trapp, helt til hun fant løven viklet inn i nettet.

«Ikke vær redd, Løve,» sa hun. «Jeg er her for å hjelpe deg.» «Du?» sa løven, men denne gangen lo han ikke. Den lille musa klatret opp på nettet og begynte å gnage på tauene med de skarpe små tennene sine. Gnag, gnag, knekk! Ett tau røk. Gnag, gnag, knekk! Enda ett tau røk. Hun jobbet og jobbet, og hullet i nettet ble større og større.

Til slutt var hullet stort nok. Løven steg ut av nettet og ristet den store, gylne manen sin. Han var fri! Han så ned på den lille musa, og øynene hans var fulle av takknemlighet. «Lille venn,» sa han mykt, «jeg lo av deg. Jeg sa at en mus aldri kunne hjelpe en løve. Men du reddet livet mitt. Jeg er lei meg for at jeg lo.» Den lille musa smilte. «Det er det venner er til for.»

Fra den dagen av var løven og musa de aller beste vennene. Musa red ofte på hodet til løven, høyt over gresset, og løven passet på at ingen plaget henne. Og løven husket alltid: ingen venn er for liten, og ingen vennlighet er bortkastet. Under det store akasietreet så de stjernene komme fram sammen. God natt.