Rødhette

Det var en gang en liten jente som alltid gikk med en rød kappe med rød hette. Bestemoren hennes hadde sydd den til henne, og hun var så glad i den at alle kalte henne Rødhette. En morgen sa mor: «Bestemor har blitt forkjølet. Kan du ta med henne denne kurven med nybakt brød og honning? Hold deg til stien, og ikke stopp og snakk med fremmede.» «Det lover jeg,» sa Rødhette, og så la hun av gårde, hopp og sprett.

Stien slynget seg gjennom skogen, under høye, grønne trær. Fuglene sang. Sommerfuglene danset. Rødhette nynnet på en liten sang. Så, plutselig, steg en stor grå ulv frem bak et tre. Han hadde en lang snute og et lurt smil. «God morgen, lille jente,» sa han med sin aller søteste stemme. «Hvor skal du hen med den fine kurven?» Rødhette glemte løftet sitt. «Til bestemor. Hun bor i huset for enden av denne stien,» sa hun.

«Så hyggelig,» sa ulven. «Men se på alle de vakre blomstene! Ville ikke bestemor blitt glad for en bukett?» Rødhette så seg om. Røde valmuer, blå kornblomster, gule smørblomster! «Jo, det ville hun,» sa Rødhette. Så gikk hun av stien for å plukke blomster. Og mens hun plukket, løp ulven av sted, fort som vinden, den korteste veien til bestemors hus.

Bank, bank! «Hvem er det?» ropte bestemor. «Det er Rødhette,» sa ulven med pipete stemme. Men bestemor var en klok gammel dame. Hun kikket ut av vinduet og fikk se en stor grå hale. «Det er ingen liten jente!» hvisket hun. Så fort hun kunne, gjemte hun seg i det store skapet av tre. Ulven kom inn og fant sengen tom. Han tok på seg bestemors nattlue og briller. Så krøp han opp i sengen og dro dyna helt opp til snuten.

Snart kom Rødhette med blomstene sine. «Bestemor?» sa hun. «Kom nærmere, vesla mi,» sa en dyp stemme fra sengen. Rødhette gikk nærmere. «Bestemor, så store ører du har!» «Så mye bedre å høre deg med.» «Bestemor, så store øyne du har!» «Så mye bedre å se deg med.» «Bestemor, så store tenner du har!» Og akkurat da fikk Rødhette øye på den store grå halen som stakk frem under dyna.

«Du er ikke bestemor!» ropte Rødhette. «Hjelp!» I det samme fløy skapdøren opp. «Hjelp!» ropte bestemor også. En skogsarbeider som kom forbi, hørte dem og løp inn. «Ut med deg, ulv!» ropte han med en veldig stor stemme. Ulven ble så forskrekket at han hoppet rett ut av vinduet, med nattlue og det hele, og løp inn i den dype skogen. Han kom aldri tilbake igjen.

Bestemor kom ut av skapet og klemte Rødhette tett inntil seg. «Har det gått bra med deg, vesle venn?» «Ja, bestemor. Med deg også?» «Nå går det bra,» sa bestemor og lo. De takket den snille skogsarbeideren, og så satte de seg ned alle sammen. De spiste det nybakte brødet med søt honning og drakk varm te. Og bestemor satte blomstene i en krukke, der de tok seg veldig fint ut.

Da det var tid for å gå hjem, gikk Rødhette langs stien, og hun gikk ikke av den en eneste gang. «Fra nå av,» sa hun til seg selv, «skal jeg alltid huske løftet mitt, og jeg skal ikke fortelle fremmede hvor jeg skal.» Da hun kom hjem, ga mor henne en stor klem. Og den natten sovnet Rødhette i den lune sengen sin, trygg og god, og drømte om blomster og honning. God natt.