Haren og skilpadden

I en grønn eng bodde det en hare som var veldig, veldig rask. Svisj! Han kunne løpe fra den ene enden av enga til den andre før du rakk å si navnet hans. Og det likte han å fortelle alle om. En solrik morgen kom Skilpadden gående sakte forbi. Skritt... skritt... skritt. Haren lo. «God morgen, Skilpadde! Skal du et sted? I det tempoet er du framme neste uke!»

Skilpadden ble ikke sur. Hun smilte bare. «Jeg er kanskje sakte,» sa hun, «men jeg kommer alltid fram dit jeg skal. Jeg kan faktisk løpe kappløp mot deg.» Haren lo så hardt at han ramlet om i gresset. «Du? Kappløp mot meg? Ha ha ha!» Alle dyrene kom for å høre. «Et kappløp! Et kappløp!» kvitret fuglene. «Greit,» sa haren. «I morgen tidlig. Fra den store eika og helt bort til vindmøllen oppe på bakken.»

Neste morgen kom alle for å se på. Den kloke gamle uglen holdt opp et blad. «På plass... ferdig... gå!» Fiuut! Haren skjøt av gårde som en pil. Han løp så fort at støvet føk bak ham. Skilpadden satte en fot framover, og så den neste. Skritt... skritt... skritt. «Heia, Skilpadde, heia!» ropte de små kaninungene. Snart var haren bare en liten prikk langt borte, og Skilpadden var fortsatt like ved eika.

Halvveis til vindmøllen så haren seg tilbake. Han kunne ikke se Skilpadden noe sted. «Ha!» sa han. «Dette er altfor lett. Hun kommer ikke hit på mange timer. Jeg har tid til en liten hvil.» Han la seg under et skyggefullt epletre. Gresset var mykt. Biene summet. Sola var varm. «Bare en bitteliten blund,» sa haren, og gjespet en stor, stor gjesp. Og snart sov han tungt og snorket stille.

Imens gikk Skilpadden videre. Skritt... skritt... skritt. Hun løp ikke, og hun stoppet ikke. Hun gikk forbi dammen, der froskene sa: «Fortsett!» Hun gikk forbi blomstene, der sommerfuglene sa: «Du klarer det!» Beina hennes var slitne, men hun sa til seg selv: «Sakte, men sikkert. Sakte, men sikkert.» Og skritt for skritt kom hun opp bakken til epletreet.

Der lå haren og sov tungt, med en sommerfugl på nesen. Skilpadden vekket ham ikke. Hun lo heller ikke av ham. Hun gikk bare stille forbi. Skritt... skritt... skritt. Opp bakken gikk hun, nærmere og nærmere vindmøllen. Dyrene som ventet i mål, kunne nesten ikke tro sine egne øyne. «Det er Skilpadden!» hvisket de. «Skilpadden kommer!»

Til slutt våknet haren. Han strakte seg. Han så opp på himmelen. Sola holdt på å gå ned! «Å nei!» Han spratt opp og løp så fort de lange beina hans kunne bære ham. Svisj, svisj, svisj! Men det var for sent. Akkurat da han nådde toppen av bakken, steg Skilpadden over målstreken ved vindmøllen. Alle jublet. «Hurra for Skilpadden!»

Haren peste og pustet. Han følte seg litt dum. Så rakte han fram labben. «Godt gjort, Skilpadde,» sa han. «Du vant virkelig.» «Takk,» sa Skilpadden vennlig. «Du er mye raskere enn meg. Men du stoppet, og jeg gikk videre.» Fra den dagen av skrøt haren aldri mer. Han og Skilpadden ble gode venner, og de så mange solnedganger sammen. Sakte, men sikkert. God natt.