Askepott og glasstøffelen

Det var engang en snill jente som bodde sammen med stemoren sin og to stesøstre. Stesøstrene gikk i silkekjoler og sov i myke senger. Men den snille jenta måtte skrubbe gulv, vaske opp og sove ved kjøkkenpeisen, midt i asken. Derfor kalte stesøstrene henne Askepott. Likevel var Askepott mild og god mot alle, selv mot søstrene som var slemme mot henne.

En dag kom det et brev fra slottet. Kongens sønn skulle holde en stor ball, og alle var invitert! Stesøstrene ble så glade. «Jeg skal ha på meg den røde fløyelskjolen min!» sa den ene. «Jeg skal ha på meg gullblomstkjolen min!» sa den andre. Askepott hjalp dem med å krølle håret og knyte sløyfene. «Askepott, har du ikke lyst til å gå på ball?» ertet de. «Ha! Tenk deg, askejenta på slottet!»

Da de hadde dratt, satte Askepott seg ved peisen og gråt stille. Med ett fylte kjøkkenet seg med sølvlys. Der sto gudmoren hennes, og hun var en fe. «Du skulle så gjerne ha vært på ballet, ikke sant?» spurte hun vennlig. «Å ja,» sukket Askepott. «Tørk tårene da,» sa gudmoren. «Løp ut i hagen og hent det største gresskaret du kan finne.»

Askepott kom med gresskaret. Gudmoren rørte ved det med tryllestaven, og svisj, så ble det til en skinnende gullvogn! Seks små mus fra musefella ble til seks fine hvite hester. En tykk rotte ble til en kusk med flotte værhår, og seks øgler fra hagen ble til seks tjenere. Så rørte gudmoren ved Askepott, og den gamle kjolen hennes ble til en kjole av sølv og grønt, like skinnende som stjernene. På føttene hadde hun to bittesmå tøfler av glass.

«Ha det helt vidunderlig,» sa gudmoren. «Men husk dette: ved midnatt tar trylleriet slutt.» På slottet stoppet alle opp og stirret. «Hvem er den vakre damen?» hvisket de. Ikke engang stesøstrene kjente henne igjen. Prinsen bukket og spurte om hun ville danse. De danset og pratet og lo sammen hele kvelden. Askepott var så glad at hun glemte alt om klokken.

Dong! Den store klokken begynte å slå tolv. «Å nei!» ropte Askepott. Hun løp ut av ballsalen og ned slottstrappen. Dong, dong, dong! Mens hun løp, falt den ene lille glasstøffelen av foten hennes. Hun hadde ikke tid til å ta den opp. Ved det siste slaget hadde hun på seg den gamle kjolen igjen, og vognen var bare et gresskar som rullet nedover veien. Men prinsen fant glasstøffelen på trappen, og han holdt den forsiktig i hendene.

Neste dag sa prinsen: «Jeg skal finne damen som tøffelen passer til.» Budbringerne hans gikk fra hus til hus. Hos Askepott dyttet og dyttet den første stesøsteren, men foten hennes var for stor. Den andre stesøsteren presset og presset, men foten hennes var også for stor. «Kan jeg få prøve?» spurte Askepott stille. Søstrene lo. Men tøffelen gled på foten hennes like lett som en hanske. Og så tok hun den andre tøffelen opp av forklelommen!

Stesøstrene falt på kne. «Vær så snill, tilgi oss for at vi var så slemme,» sa de. Og Askepott, som hadde det aller snilleste hjertet, ga dem en klem og sa: «Jeg tilgir dere av hele mitt hjerte.» Snart ble prinsen og Askepott gift. Askepott inviterte stesøstrene sine til å bo på slottet de også, og de lærte å være snille. Og så levde de alle lykkelige alle sine dager. God natt.