Gutten som ropte ulv

Det var en gang en gutt som hette Niko. Han passet sauene til landsbyen sin. Hver morgen tok han dem med opp på den grønne bakken, og hver kveld førte han dem hjem igjen. Sauene tygde gress. Skyene seilte forbi. Niko spilte på den lille fløyta si. Og dagene var så stille, så stille. «Det skjer aldri noe heroppe,» sukket Niko. «Jeg kjeder meg så.»

En dag fikk Niko en idé. En slem liten idé. Han stilte seg på en stein, la hendene rundt munnen og ropte: «Ulv! Ulv! En ulv jager sauene!» Nede i landsbyen slapp folk det de hadde i hendene. Bakeren slapp brødet sitt. Bonden slapp riva si. De grep hver sin kjepp og løp opp bakken så fort de kunne, og peste og pustet.

Da de kom opp på toppen, så de seg rundt. Det var ingen ulv! Sauene sto og tygde gress, glade og fornøyde. Og Niko lå og rullet i gresset og lo. «Ha ha! Det er ingen ulv! Jeg lurte dere!» Folkene fra landsbyen var slett ikke fornøyde. «Det var ikke morsomt, Niko,» sa bakeren. «Vi forlot arbeidet vårt for å hjelpe deg.» Og så gikk de ned bakken igjen og ristet på hodet.

Noen dager senere kjedet Niko seg igjen. «Ulv! Ulv!» ropte han. «Hjelp! En ulv!» Nok en gang slapp folk i landsbyen alt de hadde i hendene og løp opp bakken. Og nok en gang var det ingen ulv. Bare Niko, som lo. «Lurte dere igjen!» Denne gangen ble folk i landsbyen veldig sinte. «Hvis du forteller løgner,» sa den gamle gjeteren, «er det ingen som tror deg når du sier noe som er sant.» Men Niko trakk bare på skuldrene.

Så en kveld, da solen gikk ned, rørte det seg noe i skogkanten. To gule øyne. En grå hale. Det var en ekte ulv! Sauene så den og begynte å breke. «Bæ! Bæ!» Nikos hjerte gikk bank, bank, bank. Han hoppet opp på steinen sin og ropte av alle krefter: «Ulv! Ulv! En ekte ulv! Kom fort, vær så snill!»

Nede i landsbyen hørte folk ham. «Der holder Niko på igjen,» sa bakeren. «Han driver og lurer oss,» sa bonden. «Vi lar oss ikke lure for tredje gang.» Og ingen kom. Oppe på bakken løp sauene i alle retninger, inn i buskene og nedover åssiden. Ulven løp etter dem, men sauene var altfor kjappe, og snart ga ulven opp og luskte tilbake inn i skogen.

Men nå var sauene spredt utover hele bakken! Niko løp ned til landsbyen med tårer på kinnene. «Det var virkelig en ulv,» gråt han, «og nå er sauene borte!» Den gamle gjeteren så ansiktet hans, og han skjønte at denne gangen var det sant. «Kom,» sa han mykt. Og alle tok med seg lykter og gikk opp bakken og ropte: «Kom, sauer! Kom, sauer!» Én etter én fant de hver eneste sau.

Da det aller siste lille lammet var trygt i kveen, sa Niko: «Unnskyld. Jeg skal aldri lyve sånn igjen.» «Vi vet at du mener det,» sa den gamle gjeteren, og klappet ham på skulderen. Og Niko holdt løftet sitt. Han snakket sant hver eneste dag, og snart stolte alle på ham igjen. For sannheten er som en lykt: Den hjelper alle med å finne veien hjem. God natt.