Den stygge andungen

Det var en gang, en varm sommerdag, at en andemor satt på reiret sitt ved dammen. Hun ventet på at eggene skulle klekkes. Knekk! Knekk! Knekk! Ut kom en dunmyk, gul andunge, så en til, og så enda en. «Pip, pip!» sa de. Men ett egg lå igjen. Det var det aller største egget. Andemor satt og satt. Til slutt, knekk! Ut ramlet en stor, grå, pjuskete liten fugl.

«Du store min,» sa andemor. «Du ser ikke ut som de andre. Men du kan svømme så fint!» Og det var sant. Den lille grå fuglen padlet fint av gårde, helt bakerst i rekken. Men de andre dyrene på gårdsplassen lo av ham. «For en stor, stygg andunge!» sa hønene. «Se så lang hals han har!» sa gjessene. Til og med brødrene og søstrene hans sa: «Gå vekk, din rare grå greie.» Og den lille grå fuglen ble veldig, veldig lei seg.

«Ingen vil ha meg her,» tenkte han. Så en kveld smatt han stille av gårde gjennom det høye sivet. Han gikk og gikk, til gården var langt, langt borte. Han kom til en stor myr der det bodde ville ender. «Du er veldig stygg,» sa de ville endene, «men du får bli, så sant du ikke er til bry.» Så den lille grå fuglen ble værende, helt alene, ved den stille vannkanten.

Høsten kom. Bladene ble gylne og røde, og vinden ble kald. En kveld fikk den lille grå fuglen se noe vidunderlig. En flokk store, hvite fugler fløy over himmelen. De hadde lange, grasiøse halser og skinnende hvite vinger. «Å,» hvisket den lille fuglen, «så vakre de er.» Han strakte halsen høyt for å se etter dem, og han kjente en rar, varm følelse i hjertet, som om han kjente dem på en eller annen måte.

Så kom vinteren, kald og hvit. Dammen frøs til is, og den lille grå fuglen frøs veldig. En snill bonde som gikk forbi, så ham skjelve i snøen. «Din stakkars lille,» sa han mykt. Han svøpte ham inn i skjerfet sitt og bar ham med seg hjem. Barna til bonden ga ham en varm kasse ved ovnen og en skål med korn. Og der hvilte den lille grå fuglen hele vinteren og lyttet til knitringen fra ilden.

Til slutt kom våren tilbake. Sola var varm, og blomstene åpnet seg. Den lille grå fuglen var blitt større, og vingene kjentes sterke. «Takk for at dere passet på meg,» var det som om han sa til barna. De åpnet porten. Han bredte ut vingene, og svisj, opp fløy han, høyere enn han noen gang hadde fløyet før, over grønne enger til en deilig hage med en klar, blå innsjø.

På innsjøen svømte tre vakre, hvite svaner. «De kommer til å le av meg,» tenkte fuglen, og han bøyde hodet dypt ned mot vannet. Men hva var det han så i vannet? Ikke en pjuskete grå fugl lenger. Han så en svane! En vakker, hvit svane med lang, grasiøs hals. De tre svanene svømte bort til ham og rørte ved ham med nebbene sine, helt forsiktig. «Velkommen, bror,» sa de. «Vi har ventet på deg.»

Noen barn kom ned til innsjøen. «Se!» ropte de. «Det er en ny svane! Han er den vakreste av alle!» Den unge svanen var sjenert, og veldig, veldig glad. Han husket at han hadde vært den lille grå fuglen som ingen ville ha. Nå hadde han en familie, og venner, og hele den store himmelen. «Jeg drømte aldri om å bli så glad,» tenkte han, «da jeg var den stygge andungen.» Og han gled over det gylne vannet mens sola gikk ned. God natt.