Hans og Grete

Ved kanten av en stor, grønn skog sto et lite trehus. Der bodde en vedhugger og kona hans, og de to barna deres, Hans og Grete. Hjemmet var ikke fint, men det luktet av brød og furu. Hver kveld kysset mamma dem og sa: «Hånd i hånd, mine små. Hånd i hånd, så finner dere veien.» «Hånd i hånd,» svarte de, og pappa blåste ut lyset.

En fin morgen gikk pappa for å hugge ved, og barna ble med for å plukke bær. «Bli der dere kan høre øksa mi,» sa han. Hans fylte lommen med brød, og han slapp en smule her og en smule der for å merke stien. Så fikk Grete øye på en liten hvit fugl. Den hoppet og den sang, og de fulgte etter, bare et lite stykke, og så et lite stykke til.

Snart kunne de ikke høre øksa i det hele tatt. «La oss følge smulene mine,» sa Hans. Men smulene var borte. Skogens fugler hadde spist opp hver eneste en! Trærne så helt like ut, og lyset ble mykt og gyllent. Gretes leppe skalv. Hans tok hånden hennes. «Hånd i hånd,» sa han, og hun nikket. Langt borte sang den hvite fuglen igjen, og de gikk mot sangen.

På en liten åpen plass sto det snodigste lille huset de noen gang hadde sett. Veggene var av pepperkake. Taket var av kake. Vinduene var av klart, skinnende sukker. Hans brøt av et hjørne av taket. Grete slikket på et vindu. Da kom det en knirkete liten stemme innenfra. «Knabb, knabb, knusk, hvem er det som knasker på mitt hus?» Døren gikk opp, og ut kom en bitteliten gammel kvinne i et lilla sjal.

«Kom inn, kom inn,» sa hun, og hun ga dem pannekaker og puttet dem i seng. Men om morgenen var stemmen hennes ikke så søt. «Dere spiste taket mitt,» sa hun. «Nå skal dere bli og feie gulvene mine og røre i grytene mine, for alltid og evig!» Hun var en heks, og en veldig kommanderende en. Hun låste ytterdøren og hengte nøkkelen på en knagg. Hele dagen jobbet de. Hele natten hvisket de: «Hånd i hånd.»

Grete så på, og Grete tenkte. Det var en bakdør også, med en stiv trelås. En morgen sto hun ved siden av den og så veldig forvirret ut. «Vær så snill,» sa hun, «hvordan virker denne låsen? Jeg får den ikke opp.» «Dumme barn,» freste heksa. «Du bare går ut, slik.» Og ut gikk hun, inn i hagen. Kjapt som et blunk dyttet Grete døren igjen. Klikk! Låsen falt på plass. Heksa sto på feil side.

«Åpne!» ropte hun. Hun ristet og hun stampet. Men ned fra trærne kom skogens fugler, hundrevis av dem, for de hadde kjent lukten av kake. Pikk, pikk, pikk på taket! «Huff! Husj! Huset mitt!» ropte heksa, og hun løp etter dem, over åsen og langt av gårde, og den skogen så henne aldri mer. Hans tok nøkkelen fra knaggen. Grete fylte forklet sitt med pepperkake. Hånd i hånd løp de ut i solen.

Den hvite fuglen fløy foran, og de fulgte etter. Så hørte de stemmer gjennom trærne. «Hans! Grete!» To lykter kom svingende langs stien. Mamma og pappa hadde lett hver dag og hver natt, og de hadde aldri gitt opp. Å, så mye klem! Å, så mange nesekyss! De gikk hjem, hånd i hånd i hånd i hånd. Det var pepperkake til kvelds og myke, varme senger. Mamma kysset dem. Lyset ble slukket. God natt, små venner.