Mauren og gresshoppen

Det var en lys og varm sommer. På en stor, grønn eng satt en gresshoppe på et høyt grasstrå. Han spilte på den lille fela si og sang: «Sommer, sommer, himmelen er blå, å for en deilig dag å gjøre ingenting på, tra-la-lå!» Han danset, han hoppet, og han spilte hele dagen lang. Sola skinte, og blomstene nikket med til musikken hans.

Nede på bakken marsjerte en lang rekke med maur forbi. Hver maur bar et hvetekorn eller et frø på ryggen. Venstre, høyre, venstre, høyre! «Hei, maur!» ropte gresshoppen. «Hvorfor jobber du så hardt på en så solfylt dag? Kom og syng med meg!» «Beklager, jeg kan ikke,» sa den lille mauren. «Vi samler mat til vinteren. Det burde du også gjøre.» «Vinteren?» lo gresshoppen. «Vinteren er langt, langt unna!»

Hver eneste dag var det likt. Maurene jobbet, og gresshoppen spilte. «Gresshoppe, dagene blir kortere,» sa mauren. «Det er god tid!» sang han. «Gresshoppe, nettene blir kaldere,» sa mauren. «Det er god tid!» sang han igjen. Og han spilte på fela si i hengekøya av blad, mens maurene fylte hjemmet sitt med korn og frø, rom etter rom etter rom.

Så kom høsten. Bladene ble brune og falt av trærne. Blomstene lukket kronbladene og sovnet. Gresset ble tørt og gult. En morgen våknet gresshoppen og skalv. Det lå rim på hatten hans! Han lette etter noe å spise. Men engen var tom. Det var ingen frø, ingen blader og ikke noe søtt gress. «Å nei,» sa han. «Å nei, å nei.»

Så begynte snøen å falle. Myk, hvit og veldig, veldig kald. Den stakkars gresshoppen var sulten og frøs. Han gikk gjennom snøen med fela under armen, helt til han kom til maurtuen. Bank, bank, bank. Den lille mauren åpnet døra. «Gresshoppe!» sa hun. «Vær så snill, maur,» sa han med en liten stemme, «jeg er så kald og så sulten. Jeg hørte ikke på deg. Jeg er lei for det. Kan jeg komme inn?»

Mauren så på den skjelvende gresshoppen. De andre maurene samlet seg bak henne. «Du burde ha jobbet om sommeren,» sa en av dem. Men den lille mauren sa: «Det vet han nå. Og vi har nok å dele.» Så de tok gresshoppen med inn. De ga ham et varmt teppe og en stor skål med frø. «Tusen takk,» sa gresshoppen, og en glad tåre trillet nedover kinnet hans. «Hvordan kan jeg noen gang gjøre opp for dette?»

«Vel,» sa den lille mauren, «vinteren er lang, og det blir veldig stille her nede. Kan du spille en sang for oss?» Gresshoppen smilte det største smilet sitt. Han tok opp fela og spilte. Han spilte glade sanger og tullesanger, og maurene klappet og danset. Hele vinteren fikk de mat av maurene og musikk av gresshoppen. Det var den muntreste vinteren maurtua noen gang hadde hatt.

Da sommeren kom igjen, spilte gresshoppen fortsatt på fela si. Men om morgenen jobbet han side om side med maurene, bar frø og sang arbeidssanger for at tiden skulle gå fortere. «Litt arbeid, litt lek,» sang han, «så er vi klare for en vinterdag.» Og da snøen kom det året, var alle varme, mette og glade. Natta natta.