Tommelise

Det var en gang en snill kvinne som ønsket seg et barn av sitt eget. En klok gammel kone ga henne et byggkorn. «Plant dette,» sa hun. Kvinnen plantet det i en blomsterpotte, og opp vokste en vakker rød blomst, som en tulipan. «For en nydelig blomst,» sa hun, og hun kysset de myke kronbladene. Plopp! Blomsten åpnet seg. Og midt inni satt en liten, liten pike, ikke større enn en tommel. Så kvinnen kalte henne Tommelise.

Tommelise sov i en vugge av valnøttskall med en dyne av rosenblad. Om dagen rodde hun i en båt av et tulipanblad over et fat med vann, og to hvite hestehår var årene hennes. Og hun sang med en stemme så søt og myk at alle som hørte henne, begynte å smile. Men en natt, mens hun sov, hoppet en stor, våt padde inn gjennom det åpne vinduet. «For en pen kone hun ville bli for sønnen min!» kvakket padden, og så bar hun valnøttskallet med seg ned til elven.

Om morgenen våknet Tommelise på et stort, grønt nøkkeroseblad midt ute i elven. «Kvakk, kvakk, du skal gifte deg med sønnen min,» sa padden. Tommelise ville ikke gifte seg med en padde i det hele tatt, og hun begynte å gråte. De små fiskene i elven hørte henne. «Hun er altfor snill til å bo i gjørma,» sa de. Så nappet de over stilken på nøkkerosebladet, og av gårde fløt det nedover elven og tok Tommelise med seg, langt, langt bort.

Hele sommeren bodde Tommelise alene i den store skogen. Hun flettet en liten seng av gress og hengte den under et stort blad, så hun slapp å bli våt av regnet. Hun spiste søt nektar fra blomstene og drakk morgendugg fra bladene. Fuglene sang for henne, og hun sang tilbake. Men så var sommeren slutt. Bladene falt, vinden ble kald, og snøfnuggene begynte å dale ned. For lille Tommelise var hvert snøfnugg like stort som en pute.

Skjelvende banket Tommelise på en liten dør under jorda. Det var hjemmet til en gammel markmus. «Du stakkars lille,» sa markmusa vennlig. «Kom inn i den varme stua mi og spis middag sammen med meg.» Tommelise ble hos henne hele vinteren. Hun feide gulvet og fortalte historier, og musa ble veldig glad i henne. Men naboen til musa, en rik muldvarp i en svart fløyelsfrakk, ville gifte seg med henne. Han var veldig fin og fornem, men han hatet solskinn og blomster, og Tommelise var ikke glad i ham.

En dag, i muldvarpens mørke tunnel, fant Tommelise en svale som lå helt stille. «Han er så kald,» hvisket hun. Hun vevde et mykt teppe av høy og la det varsomt rundt ham. Hver kveld bar hun vann til ham i et blad. Litt etter litt ble svalen varm og sterk igjen. «Takk, lille venn,» sa han. «Du har reddet meg.» Da våren kom, sa svalen: «Bli med meg, Tommelise. Sett deg på ryggen min, så flyr jeg deg til et solfylt land.»

Tommelise tenkte på den mørke tunnelen og den sure muldvarpen. «Ja,» sa hun, «jeg blir med!» Hun sa et vennlig farvel til markmusa og klatret opp på ryggen til svalen. Opp, opp fløy de, over skoger og fjell, over det blanke, blå havet. Luften ble varm og søt. Til slutt kom de til et land fullt av blomster, med et hvitt slott ved en innsjø, og svalen satte henne ned på en vakker hvit blomst.

Midt i blomsten satt en liten prins, ikke større enn Tommelise, med en liten gullkrone og klare, skinnende vinger. I hver eneste blomst bodde det et lite blomstermenneske, og han var kongen deres. «Velkommen,» sa han med et smil. Alle blomstermenneskene kom med gaver, og den aller beste gaven var et par glitrende vinger. Nå kunne Tommelise fly fra blomst til blomst! Hun hadde funnet venner akkurat på sin egen størrelse og et hjem fullt av solskinn. Og svalen sang en glad sang for henne hver kveld, mens hun sovnet i en rose. God natt.