Bymusikantene i Bremen

Det var en gang et esel som hadde båret tunge sekker til mølla i mange, mange år. Nå var han gammel, og beina hans var slitne. «Jeg duger fortsatt til noe,» tenkte han. «Jeg har en fin, sterk stemme. Jeg skal gå til byen Bremen og bli musikant!» Så la han i vei, klipp-klapp, klipp-klapp, bortover den lange landeveien, med morgensolen på ørene.

Snart møtte han en hund som lå ved veikanten og peste og peste. «Hvorfor er du så sliten, venn?» spurte eselet. «Jeg er gammel,» sa hunden, «og jeg klarer ikke løpe fort nok til å jakte lenger. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå.» «Bli med meg til Bremen,» sa eselet. «Jeg skal spille musikk, og du kan slå på trommen!» Hunden logret med halen. «Voff! For en god idé!» Og så gikk de videre sammen.

Like etter møtte de en katt med et ansikt langt som en regnværsdag. «Jeg er gammel,» sa hun, «og jeg sitter heller ved ilden enn å jage mus.» «Bli med oss til Bremen!» sa eselet. «Du synger så fint om natten.» «Mjau, det vil jeg gjerne!» Så møtte de en hane som gol fra en grind. «Kykkeliky! Ingen trenger meg til å vekke dem lenger.» «Bli med oss til Bremen!» sa eselet. «Du har den fineste stemmen av alle.» Og nå var de fire.

Bremen lå langt unna, og natten kom. De fire vennene stoppet i en mørk skog. Eselet og hunden la seg under et stort tre. Katten krøllet seg sammen på en gren. Hanen fløy helt til topps. «Jeg ser et lys!» ropte han. «Det må være et hus der borte.» «Et hus betyr en varm seng,» sa eselet. «Og kanskje litt kveldsmat,» sa hunden. Så listet de seg på tå mellom trærne, bort mot det lille, gylne lyset.

Eselet var høyest, så han kikket inn gjennom vinduet. «Hva ser du?» hvisket hanen. «Et bord fullt av god mat,» sa eselet, «og noen sure røvere som teller stjålet gull.» Vennene fikk en idé. Hunden klatret opp på ryggen til eselet. Katten klatret opp på ryggen til hunden. Og hanen fløy opp på hodet til katten. En, to, tre, så begynte den aller første konserten deres!

«I-aa!» skrålte eselet. «Voff, voff!» bjeffet hunden. «Mjau!» sang katten. «Kykkeliky!» gol hanen. Og så tumlet de alle inn gjennom vinduet med et brak! Røverne for opp. «Et monster!» ropte de, for i lyset fra stearinlysene laget vennene én diger skygge. Røverne løp ut døren og langt, langt inn i skogen, og de sluttet ikke å løpe før det ble morgen.

De fire vennene satte seg til bords og spiste en deilig kveldsmat. Så fant de seg hver sin yndlingsplass å sove på. Eselet la seg på det myke strået ute på tunet. Hunden la seg bak døren. Katten krøllet seg sammen ved den varme asken i peisen. Og hanen satte seg høyt oppe på taket. De blåste ut lyset, og snart sov de alle sammen tungt og godt.

Senere på natten snek en av røverne seg tilbake for å se. Men i mørket lyste kattens grønne øyne, hunden knurret «Grrr!», eselet skrålte «I-aa!», og hanen gol «Kykkeliky!» Røveren løp sin vei, og røverne kom aldri tilbake. Og de fire vennene? De likte seg så godt i det lille huset at de aldri kom seg til Bremen i det hele tatt. De ble boende der sammen og sang sangene sine hver eneste dag. Og hvis du lytter nøye i kveld, hører du kanskje dem ennå. God natt.