Keiserens nye klær

For lenge siden, i en by med røde tak ved det kalde, blå havet, bodde det en keiser som elsket nye klær. Han hadde en kappe for hver time på dagen. Han hadde en kappe til frokost og en kappe til lunsj. Han hadde til og med en kappe som bare skulle brukes til å se ut av vinduet. Når folk spurte: «Hvor er keiseren?», var svaret alltid det samme. «Han er på garderoben og prøver en kappe!»

En morgen kom to fremmede til slottsporten. «Vi er vevere,» sa de og bukket dypt. «Vi vever det fineste stoffet i hele verden. Og det er trolltøy! Den som er dum, eller ikke er flink i jobben sin, kan ikke se det i det hele tatt.» «Trolltøy!» ropte keiseren. «Sy meg en dress med én gang!» Han ga dem silke og gulltråd. De gjemte alt sammen i posene sine, og så satte de seg ved en tom vevstol.

Klikk-klakk, sa den tomme vevstolen. Klikk-klakk, klikk-klakk. Veverne vevde hele dagen med ingenting. Snart sendte keiseren sin eldste minister for å se. Den gamle mannen tok på seg brillene. Han så på vevstolen. Han så en gang til. «Å nei,» tenkte han. «Jeg ser ingenting! Er jeg dum? Ingen må få vite det.» Så smilte han og nikket. «For noen vakre farger,» sa han. Og klikk-klakk, sa den tomme vevstolen.

Til slutt kom keiseren for å se det selv. Alle herrene og damene hans kom etter. «Er det ikke vakkert?» sa veverne og holdt opp de tomme hendene sine. Keiseren stirret. Han så ikke noe stoff. Han så ikke noen tråd. «Å nei,» tenkte han. «Er jeg dum? Jeg er jo keiseren! Ingen må få vite det.» Så smilte han. «Vakkert!» sa han. «Vakkert!» sa herrene. «Vakkert!» sa damene. Og ikke én av dem kunne se noe som helst.

Hele natten klipte veverne i lufta med saksene sine. Snipp, snapp, de klippet ingenting. Sting, sting, de sydde ingenting. Om morgenen løftet de armene, som om de holdt noe veldig lett. «Her er buksene. Her er jakken. Du kommer nesten ikke til å kjenne den!» Keiseren tok av seg den blå fløyelen og sto der i den lange ulltrøya og ullunderbuksene sine. Veverne kledde på ham ingenting, knapp for knapp. Så bukket de, og de listet seg ut bakdøren og bort over åsen.

Ut i solskinnet gikk keiseren, med haken opp og kronen på hodet. Trommene gikk rumm-ta-tumm, rumm-ta-tumm. Hele byen sto og så på. Alle hadde hørt om trolltøyet, og ingen ville virke dumme. «For en kappe!» ropte de. «For en lang, nydelig slep!» De så på hverandre, og alle fortsatte å smile. Rumm-ta-tumm, sa trommene. Og ennå var det ingen som ville være den første til å si noe.

Så kom en liten stemme fra forrest i mengden. En liten jente satt høyt oppe på pappas skuldre, og hun så, og hun så. «Men han har jo bare på seg undertøy!» sa hun. Gaten ble helt stille. «Hørte du henne?» hvisket faren hennes. Hviskingen gikk langs gaten som vind i gresset. «Bare undertøy. Bare undertøy!» Keiseren så ned. Der var de små knappene hans av tre. Der var hans egne to knær.

Kinnene hans ble rosa. Så begynte skuldrene hans å riste. «Ho, ho, ho!» lo keiseren. «Det stemmer, ja!» Og hele byen lo sammen med ham, lenge og vennlig. Han bukket for den lille jenta. «Takk,» sa han. «Du fortalte meg sannheten.» Den kvelden tok han på seg den gamle stripete nattskjorten sin, den myke med lappen på albuen. Alle kunne se den. Og den var varm rundt ham hele veien. «Dette,» sa han med en gjesp, «er det fineste stoffet i hele verden.» God natt.