Pepperkakemannen

Det var en gang en gammel kone og en gammel mann som bodde helt alene på en gård. En dag kjevlet den gamle konen ut en deig og skar ut en liten mann. Hun ga ham rosinøyne, tre rosinknapper og et bredt glasursmil. Så puttet hun ham inn i ovnen. Snart hørtes det et bank, bank, bank. Hun åpnet døra, og ut hoppet han! Over kjøkkengulvet løp han av gårde.

«Stopp, stopp, lille mann!» ropte den gamle konen. «Stopp, stopp!» ropte den gamle mannen. De løp så fort de kunne, men han bare lo og kikket over skulderen. «Hopp og sprett og spring, om du kan! Du tar meg ikke, jeg er Pepperkakemann!» Ut døra gikk han, gjennom porten og nedover veien, på sine kvikke små pepperkakeføtter, mens solen skinte på knappene hans.

Han løp forbi en ku på en kløvereng. «Mø! Stopp, lille mann!» sa kua. «Du lukter så godt! Bli her og si hei.» Men Pepperkakemannen løp enda fortere, og han sang: «Jeg løp fra kona og løp fra mannen, og jeg løper fra deg også, kjære vennen! Hopp og sprett og spring, om du kan! Du tar meg ikke, jeg er Pepperkakemann!» Kua slo med halen og kom travende etter ham.

Han løp forbi en hest på veien. «Ihihi! Stopp, lille mann!» sa hesten. «Kom opp, så får jeg lukte på deg!» Men Pepperkakemannen løp enda fortere, og han sang: «Jeg løp fra kona, fra mannen og kua, og jeg løper fra deg også, bare se! Hopp og sprett og spring, om du kan! Du tar meg ikke, jeg er Pepperkakemann!» Hesten ristet manen og kom galopperende etter ham.

Han løp forbi slåttefolket ute på jordet. «Stopp, lille mann! Kom og spis niste med oss!» Men han løp enda fortere. «Jeg løp fra kona, fra mannen, fra kua og fra hesten, og jeg løper fra dere også, så klart!» Nå var det en hel flokk bak ham! Den gamle konen, den gamle mannen, kua, hesten og alle slåttefolkene kom puffende langs veien. Og han lo og løp, og lo og løp, helt til han kom til en elv.

Elva var bred, og Pepperkakemannen stoppet brått. «Jeg kan ikke svømme,» sa han. «Da blir jeg helt bløt!» Ut av sivet kom en slank rød rev. «God kveld,» sa reven. «Jeg vil ikke ta deg. Jeg er bare ute på tur. Hopp på halen min, så bærer jeg deg over.» Og opp hoppet han. «Vannet er dypt,» sa reven. «Hopp opp på ryggen min.» Og opp hoppet han. «Enda dypere nå. Hopp opp på nesen min.»

På den andre bredden stoppet reven. «Du sa at ingen kunne ta deg,» sa han med et smil. «Og se, nå sitter du på nesen min.» Snuff, snuff, sa reven. «Å, så godt du lukter.» Det var et knep! Men rett over dem var det et åpent vindu med varmt lys innenfor. Hopp! Opp fløy Pepperkakemannen, og landet på vindusbrettet til et lite bakeri. Reven så opp, nøs av ingefæren, lo og travet bort.

«Nei, så du da,» sa bakeren og børstet av hendene. «Hvem er du?» «Jeg er så lei av å løpe,» sa Pepperkakemannen. Da satte hun ham på en varm hylle ved ovnen. Da den gamle konen og den gamle mannen kom puffende fra ferga, sa han: «Unnskyld at jeg løp.» De ga ham en klem, og alle delte nybakt brød. Nå bor han der enda, og han vinker til barna. Ovnen gløder. Gata er stille. «Du trenger ikke løpe,» hvisker han. God natt.