Jack og bønnestengelen

For lenge, lenge siden i England bodde en gutt som het Jack, sammen med moren sin og kua deres, Blåmeis. De var veldig fattige. En morgen ga Blåmeis ikke en eneste dråpe melk, og grautgryta var tom. «Ta henne med til markedet, Jack,» sa moren og sukket. «Selg henne godt, og kom hjem med penger til brød.» Så tok Jack tauet, og av sted gikk de, tipp-tapp, tipp-tapp, nedover den lange veien.

På veien møtte han en rar liten gammel mann med en skjev grønn hatt. «For en fin ku,» sa han. «Du kan få fem bønner for henne. Plant dem om kvelden, så rekker de helt til himmelen om morgenen.» Fem magiske bønner! Jack syntes det var en veldig god pris. Men det syntes ikke moren. «Bønner? Å, Jack!» Ut av vinduet fløy bønnene, og i seng gikk Jack, med én brødskorpe og et tungt hjerte.

Om morgenen var rommet hans fullt av grønn skygge. Jack løp ut. Der sto en bønnestengel, tykk som en låve, og toppen forsvant opp i skyene. Hånd over hånd og blad for blad klatret Jack, opp, opp, opp. Forbi kråkene. Forbi regnet. Opp, opp, opp, helt til han steg ut på en myk, hvit vei. For enden av veien sto et slott, så stort at dørhåndtaket satt langt over hodet hans.

En kjempekone åpnet døren. Hun hadde snille øyne. «Din stakkars tynne gutt,» sa hun, og ga ham brød og melk. Så begynte gulvet å riste. Dunk. Dunk. Dunk. «Det er mannen min! Fort, ned i kobbergryta!» Inn kom kjempen og snuste. «Fi, fa, fo, fum, jeg kjenner lukten av gutt med brød og krum!» «Sludder, kjære,» sa kona hans. «Det er bare kveldsmaten din.» Så satte kjempen seg ned, og Jack satt stille som en stein.

Etter middagen ropte kjempen på høna si. «Verp!» sa han, og hun la et egg av massivt gull. Han ropte på harpa si. «Syng!» sa han, og den sang så vakkert at det store hodet hans begynte å nikke. Snart snorket han. Kjempekona løftet lokket på gryta. «Den høna og den harpa tilhørte faren din,» hvisket hun. «Mannen min tok dem for lenge siden og ga dem aldri tilbake. Ta dem med hjem, vesla.»

Jack la høna under den ene armen og harpa under den andre. Men harpa våknet. «Herre! Herre!» sang den. Kjempen åpnet det ene øyet. «Fi, fa, fo, fum, hvem har tatt harpa mi? Kom hit, kom hit, kom hit!» Dunk. Dunk. Dunk. Langs skyveien løp Jack, og så ut på bønnestengelen. Hånd over hånd og blad for blad, ned, ned, ned. Høyt over ham begynte stengelen å riste.

«Mamma, øksa!» Hugg, hugg, hugg sa det i stengelen. Bønnestengelen sukket langt og grønt. Den bøyde seg, sakte, sakte, og la seg ned over enga som et langt grønt bånd. Høyt oppe i skyene trakk kjempen støvelen tilbake. «For gyngete,» brummet han. «Og alt for smått der nede, uansett.» Kona hans kom med en bolle pudding og nynnet en liten melodi. Og det, fant kjempen ut, var enda bedre enn en harpe.

Høna la ett gullegg hver dag, og det var mer enn nok. Jacks mor kjøpte Blåmeis tilbake, og det var grøt i gryta igjen. Og hver kveld sang den lille harpa dem i søvn. Høyt oppe i skyene ble kjempen glad og fornøyd hjemme. Hvis du hører en lav, myk rumling en sommernatt, er det ingenting å være redd for. Det er bare han som snorker. Fi, fa, fo, fum, nå er det sovetid for alle. God natt.