Momotaro, ferskengutten

For lenge, lenge siden, i Japan, bodde det en gammel mann og en gammel kone i et lite hus nær fjellene. De var snille og glade, men de hadde ingen barn. En dag gikk den gamle mannen ut for å sanke ved, og den gamle konen gikk ned til elven for å vaske klær. Og nedover elven kom det flytende, hoppende opp og ned, en diger, rund, rosa fersken! «Å, du store verden,» sa hun, «for en nydelig fersken! Den tar jeg med hjem til mannen min.»

Den kvelden tok den gamle mannen fram kniven for å skjære opp fersken. Men før han rakk å røre den, sprakk ferskenen opp helt av seg selv. Og inni lå det en bitteliten gutt som lo og vinket med armene! «Ikke vær redde,» sa babyen. «Jeg er kommet for å bli sønnen deres.» Det gamle paret ble så glade at de gråt. De kalte ham Momotaro, som betyr Ferskengutten, og de var så uendelig glade i ham.

Momotaro vokste opp og ble sterk og snill. Han hjalp faren med å bære ved og moren med å bære vann. En dag fikk han høre noe trist. På en øy langt unna bodde det noen store oni, grove, brummete kjemper med horn. De hadde kommet til landsbyene og tatt med seg risen og skattene til folk. «Jeg skal dra til øya,» sa Momotaro, «og be dem om å gi alt tilbake.» Moren lagde en pose med søte hirseboller til ham, så han hadde niste på reisen.

På veien kom en hund travende bort til ham. «Momotaro, hvor skal du hen?» «Til oni-øya, for å hente tilbake det de tok.» «Vil du gi meg en hirseball? Da blir jeg med deg!» Så Momotaro delte en hirseball, og hunden ble med. Så svingte en ape seg ned fra et tre og spurte om det samme. Og så kom en fasan med skinnende grønne og røde fjær flyvende ned den også. Momotaro delte hirsebollene sine med dem alle, og nå var de fire venner.

Sammen bygde de en liten båt og seilte over havet. Bølgene gikk opp og ned. Fasanen fløy i forveien og viste vei. Til slutt fikk de øye på øya, med høye, mørke klipper og en diger port. «Dunk, dunk!» ropte Momotaro modig. Porten knirket opp, og ut kom oni-ene. De var veldig store, med krøllete hår og små horn, og de så svært forbauset ut.

«Hvem er du, lille venn?» buldret den største oni-en. «Jeg er Momotaro,» sa gutten. «Dere har tatt ris og skatter fra folk som trenger dem. Vær så snill å gi alt tilbake.» Oni-ene lo: «Ho ho ho!» Men hunden bjeffet, apen skravlet, fasanen slo med vingene, og Momotaro sto rank og rørte seg ikke. Da sluttet oni-ene å le. «Ingen har noen gang snakket så modig til oss,» sa den største. «Og… og ingen har noen gang spurt oss så pent heller.»

«Hvorfor tar dere ting?» spurte Momotaro. Oni-ene så ned på de store føttene sine. «Øya vår er full av stein. Ingenting vokser her. Vi var sultne, og ingen kommer noen gang på besøk.» Momotaro åpnet posen sin. «Her, smak på disse.» Hver av oni-ene tok en hirseball. «Mmm!» sa de. «Så gode!» «Hvis dere gir tilbake skattene,» sa Momotaro, «skal jeg lære dere å dyrke hirse, og så kan dere komme og handle med oss, som gode naboer.»

Oni-ene sa ja. De lastet båten med all risen og alle skattene, og så vinket de farvel. Momotaro og vennene hans seilte hjem, og alle i landsbyene fikk tilbake det som var deres. Den gamle mannen og den gamle konen ga ham en stor klem. Og fra da av dyrket oni-ene hirse på øya si og kom til markedet hver vår, med brede smil og små gaver. Momotaro, foreldrene hans og de tre vennene hans levde lykkelig alle sine dager. God natt.