Prinsessen på erten

Det var en gang en prins som ville gifte seg med en ekte prinsesse. Han reiste verden rundt for å finne henne. Han møtte høye prinsesser og små prinsesser, høylytte prinsesser og stille prinsesser. Men han var aldri helt sikker på at de var ekte. Det var alltid noe som ikke stemte helt. Så han reiste hjem igjen, litt lei seg, for han ønsket seg så inderlig en ekte prinsesse.

En kveld kom det et fryktelig uvær. Tordenen rullet, bom, bom! Lynet blinket, og regnet høljet ned som en foss. Så banket det, bank, bank, bank! Noen banket på slottsporten. Den gamle kongen gikk selv og åpnet. Og der sto en ung dame ute i regnet. Vannet rant fra håret hennes og nedover kappen, inn i skotuppene og ut igjen ved hælene. «God kveld,» sa hun. «Jeg er en prinsesse, og jeg har gått meg bort.»

«En ekte prinsesse? Det skal vi snart få se,» tenkte den gamle dronningen. Men hun sa ingenting. Hun gikk inn på gjesteværelset, tok av alt sengetøyet og la én liten grønn ert helt nederst i sengen. Så la hun tjue myke madrasser oppå erten. Og oppå madrassene stablet hun tjue luftige dundyner. Sengen ble så høy at man trengte en stige for å komme opp i den!

«Sengen din er klar, kjære deg,» sa dronningen. Prinsessen så opp, og opp, og opp. Hun klatret opp den lange stigen, ett trinn, to trinn, helt til topps. «God natt,» sa dronningen, og så blåste hun ut lyset. Prinsessen la seg i den høye, myke sengen. Vinden ulte utenfor. Regnet trommet mot vinduene. Og prinsessen snudde seg denne veien, og så den veien.

Hun snudde seg mot venstre. Hun snudde seg mot høyre. Hun krøllet seg sammen, liten og rund, og hun strakte seg lang. Men uansett hva hun gjorde, var det noe som stakk henne! «Å nei,» hvisket hun, «hva kan det være?» Hun talte sauer. Hun talte stjerner. Hun nynnet en liten vuggesang. Men hun fikk ikke sove. Hele natten lå hun og vred og vendte seg, helt til fuglene begynte å synge om morgenen.

Om morgenen spurte dronningen: «Sov du godt, kjære deg?» «Å, jeg er så lei for det, men jeg fikk nesten ikke en blund på øyet,» sa prinsessen høflig. «Det var noe hardt i sengen. Det kjentes ut som en liten stein. Jeg er full av blåmerker over hele kroppen!» Dronningen smilte. Kongen smilte. Og prinsen smilte aller mest. Bare en ekte prinsesse kunne kjenne én liten ert gjennom tjue madrasser og tjue dundyner!

«Du er en ekte prinsesse!» sa prinsen. Og snart oppdaget han at hun også var modig og snill og veldig flink til å fortelle morsomme historier. De gikk tur sammen i hagen hver dag. De snakket om stjernene og den stormfulle natten og den lange stigen. Og ikke lenge etter spurte prinsen om hun ville gifte seg med ham, og hun sa ja.

Og den lille erten? Den ble lagt i et glassskap på slottsmuseet, på en myk fløyelspute, og der kan du se den ennå, med mindre noen har tatt den bort. Og hver natt sov prinsessen i en lun og god seng med bare én madrass, én dyne og ikke en eneste ert. Hun sov så godt, hele natten lang, akkurat som du skal sove i natt. God natt.