Nissene og skomakeren

Det var en gang en liten by med skjeve tak. Der bodde en gammel skomaker som het Tobias. Han arbeidet hardt hver eneste dag, tikk-tikk-tikk med den lille hammeren sin. Men tidene var harde. En kveld hadde han bare nok lær igjen til ett eneste par sko. «Ja ja,» sukket han, «jeg skjærer det til i kveld, og så syr jeg det i morgen tidlig.» Han la bitene pent på arbeidsbenken, blåste ut lyset og gikk til sengs.

Om morgenen kom Tobias ned trappen og gned søvnige øyne. Og hva tror du han fikk se? På benken sto det et par sko, helt ferdige! Hver søm var liten og rett. Læret skinte som en kastanje. «Kone, kone, kom og se!» ropte han. Kona kom skyndende inn. «Hvem kan ha laget dem?» hvisket hun. Ingen visste det. Samme dag kom en fin herre inn i butikken. Han ble så glad i skoene at han betalte nok til lær til to par til.

Samme kveld skar Tobias til to par sko og la dem på benken. Om morgenen lå de der, ferdige og blanke! To kunder kjøpte dem, og Tobias kjøpte lær til fire par. Om morgenen var fire par ferdige. Så åtte par. Og enda flere! Snart var den lille butikken full av glade folk som prøvde de fineste skoene i byen. Tobias og kona hadde brød på bordet og ved til ovnen. Men de visste fortsatt ikke hvem hjelperne var.

En natt, rett før vinteren, sa Tobias: «Kone, skal vi holde oss våkne og se hvem som hjelper oss?» «Å ja,» sa kona. Så lot de et lys brenne, og de gjemte seg bak frakkene som hang i hjørnet. De ventet og ventet, musestille begge to. Klokka gikk tikk, takk. Byen sovnet. Og så, ved midnatt, hørte de en bitteliten lyd: tripp, trapp, tripp, trapp.

To bittesmå nisser kom hoppende over gulvet! De klatret opp på benken. De tok nålene og de små hammerne, og så begynte de å arbeide. Sting, sting, tikk, tikk! Fingrene fløy så fort at skomakeren nesten ikke kunne se dem. De nynnet mens de arbeidet. Men Tobias la merke til noe. Nissene hadde ingen sko på føttene, og klærne deres var tynne og fulle av hull. Da arbeidet var gjort, hoppet de ned og løp av gårde ut i natten.

«De snille små nissene har hjulpet oss så mye,» sa kona neste morgen. «Men de må fryse. La oss lage noe varmt til dem.» «For en fin idé,» sa Tobias. Så sydde kona to små skjorter, to små jakker og to par varme ullstrømper. Og Tobias laget to par bittesmå støvler, de minste og mykeste støvlene han noen gang hadde laget. Den kvelden la de gavene på benken i stedet for lær. Så gjemte de seg igjen.

Ved midnatt, tripp, trapp, kom nissene inn. De klatret opp på benken for å arbeide, men der fant de gavene! Øynene deres ble store og runde. De tok på seg skjortene og jakkene og strømpene og støvlene. De så på hverandre, og de lo og lo. Så danset de! De danset over benken, over stolene og rett ut døra, mens de sang en glad liten sang om de varme nye klærne sine.

Nissene kom aldri tilbake for å lage sko igjen. Men det gikk bra. Tobias hadde lært triksene deres, og butikken gikk godt for resten av hans dager. Hver vinter, når snøen falt stille, satt han og kona ved ildstedet og smilte. «Jeg håper de små vennene våre har det varmt i natt,» sa de. Og et sted under stjernene hadde to bittesmå nisser i bittesmå støvler det varmt og godt også. Slutt. God natt.